Under vårsamlingen til det amerikanske forlaget Counter-Currents våren 2025, holdt F. Roger Devlin en tale om forholdet mellom Amerika og Europa i Trumps nye æra, en kraftfull oppfordring til økt samarbeid mellom kontinentenes nasjonalistiske eliter og et oppgjør med den gamle, liberale verdensordenen.
F. Roger Devlins tale fra Counter-Currents’ vårsamling 2025, under symposiet Amerika og Europa i Trumps tidsalder. Oversatt av Rabulisten. Talen kan høres på engelsk her.
Diplomati innebærer å forholde seg til utenlandske regjeringer som faktisk sitter med makten, ikke med skyggeregjeringene i opposisjonspartier vi kanskje heller skulle ønske satt med makten. Derfor vil Trump-administrasjonens evne til å pleie relasjoner med europeiske populistpartier være begrenset, med mindre og inntil disse partiene klarer å bryte gjennom og vinne valg. Likevel har visepresident Vance gitt oss en god illustrasjon på hva som lar seg gjøre allerede nå. Hans konfrontering av hykleriet hos Europas uvverdige ledere, rett i ansiktet på dem under sikkerhetskonferansen i München, var et herlig skue, bare overgått av den sørgelige standardformuleringen de forlegne dignitærene raskt svarte med. Vance fulgte opp denne triumfen med et velfortjent stikk mot Kier Starmers forsøk på å få amerikansk medvirkning til å håndheve britiske sensurlover. Hadde jeg hatt anledning til å gi ham råd, ville jeg knapt sagt annet enn: «Gi oss mer av det der.» Jeg håper han får reell innflytelse i den andre Trump-administrasjonen, noe som slett ikke er gitt for en visepresident. Jeg vil også gjerne se at denne administrasjonen rekker ut en hånd til de europeiske regjeringene som allerede ligger foran utviklingen, særlig Orbáns Ungarn og i noe mindre grad Giorgia Melonis Italia.
Donald Trumps beslutning om å trekke USA ut av Parisavtalen om klima framstår for meg som riktig, og jeg er ikke særlig bekymret for den nylige konflikten om tollsatser. Trumps hensikt med å innføre visse tollbarrierer var først og fremst å få i gang forhandlinger og det lyktes han med. Jeg ønsker ikke å se varig høye tollmurer mellom Amerika og våre europeiske søskenbarn, men jeg tror heller ikke det vil skje. Påstandene om at Trump utgjør en trussel mot freden i Europa, virker nærmest for absurde til å fortjene svar. Han fortjener ros for å ha klargjort overfor Ukrainas leder, hvis valgte mandat gikk ut for over ett år siden, at det ikke kan forventes videre amerikansk støtte til ukrainske krigsmål. Det hevdes ofte at Trumps handlinger har ført til svekket tillit og samarbeid mellom Amerika og Europa, altså Europas herskende klasse. I så fall er det bare positivt. Den herskende klassen blir kanskje ikke værende så mye lenger, og vi bør i større grad fokusere på vårt forhold til fremtidens herskere.
Jeg ønsker at fremtidens historikere skal se det viktigste ved dagens amerikansk-europeiske forhold, ikke i den offisielle statlige diplomatiens sfære, men i de private kontaktene mellom de opprørske elitene på begge kontinenter. Hvis vi nasjonalister noen gang håper å få makt, må vi begynne å tenke som ansvarlige makthavere allerede nå. Internasjonale relasjoner i de kommende tiårene kan komme til å avhenge av private forbindelser mellom patriotiske borgere som nå finner sted i fora som dette, eller på den nylige remigrasjonskonferansen i Milano. En lang erfaring med nederlag og marginalisering må ikke lure oss til å tro at vi er maktesløse hobbyister. Våre fiender er redde og det er det beste beviset på betydningen og slagkraften i det vi gjør.
