Aktivklubb falt for den samme kulturen som de sa at de ville bekjempe. Spørsmålet er om de egentlig er interessert i politikk, eller om det rett og slett handler om enda et nihilistisk gjengmiljø.
Av Christian Peterson. Oversatt av Rabulisten.
Aktivklubb beskriver på sin hjemmeside hvordan de «fokuserer på fysisk trening, personlig utvikling og forsvar av vår nasjonale identitet, med mål om å sikre en framtid for vår nasjon». På overflaten høres det ut som et godt og idealistisk initiativ, et forsøk på å bygge fellesskap, disiplin og stolthet blant svenske ungdommer.
Men bildet de forsøker å tegne sprekker raskt når man ser hvordan de har gjort seg til latter den siste tiden. De mye omtalte og brutale overfallene som medlemmer av gruppen har begått, har fullstendig overskygget alt prat om trening, personlig utvikling og kameratskap. Uten modne ledere og forbilder har Aktivklubb blitt til noe som minner mer om en kriminell innvandrergjeng enn en konstruktiv ungdomsbevegelse.
I denne teksten analyserer jeg hva som ligger bak den siste tidens voldsbølge, og ser framover mot hva bevegelsen risikerer å utvikle seg til dersom ingen voksne forbilder, verken innenfor bevegelsen selv eller rettsvesenet, våger å gripe inn og handle.
Jeg er oppriktig sjokkert over den totale mangelen på empati, selvrefleksjon og konsekvenstenkning hos disse unge mennene. Det er vanskelig å avgjøre om de i det hele tatt har et genuint politisk engasjement, eller om Aktivklubb snarere bør betraktes som en del av den samme destruktive ungdomskulturen som gangsterrappen, der vold, tomhet og posering har erstattet idealer, dannelse og ansvar.
Blodig utroskapsdrama vekker spørsmål
Det hele begynte med at to av Aktivklubbs medlemmer ble varetektsfengslet, mistenkt for å ha grovt mishandlet et tidligere medlem som fikk hjernerystelse. Motivet? En angivelig fornærmelse mot kjæresten til en ledende aktivist, en ung kvinne med albansk bakgrunn.
Offeret hadde, ifølge etterforskningen, blitt det som i gjengkretser kalles en «goad», et begrep som ifølge Södertörns tingrett betyr at man forråder en person som skal utsettes for en forbrytelse. I dette tilfellet var det aktivistenes kjærester som fungerte som lokkemat.
Etterforskningen avslørte omfattende chattsamtaler mellom de involverte, fulle av trusler og aggresjon. I tillegg ble det funnet en rekke oppsiktsvekkende bilder, blant annet et fotografi der kvinnen, hvis ære mennene hevdet å forsvare, poserer med en slange foran et hakekorsflagg.
I en av de mistenktes mobiltelefon ble det også funnet en video, senere transkribert i etterforskningen. Tonen, språket og sjargongen i klippet var så vulgære og gatepregede at det bare manglet et par «wallah» før man kunne tatt dem for et forstadsgjeng.
Vanviddstoget gjennom Stureplan
Man kunne tro at guttene hadde lært noe av sine tidligere feil. Men i slutten av august viste de igjen total mangel på empati, selvbeherskelse og dømmekraft.
I deres interne chattgruppe var tonen rå allerede før de dro ut i Stockholmsnatten. Hint om at kvelden ville ende med vold flommet, samtidig som de forsøkte å samle folk til et utested på Stureplan. Etter noen timer fortsatte selskapet til en annen bar på Kungsgatan, der de ble til rundt 00.30, før de dro ut i natten på jakt etter migranter å angripe.
Klokken 00.33 begynte det første angrepet. To menn med afrikansk bakgrunn, som nettopp hadde avsluttet sitt arbeidsskift på en nærliggende restaurant, ble tiltalt med hatefulle gloser. En av dem ble slått i ansiktet med en paraply, falt til bakken og ble sparket gjentatte ganger. Offeret fikk blåmerker, smerter i hoften og sår i ansiktet. Gjerningsmennene stjal deretter hans Lacoste-caps og hodetelefoner, et ran som politiet klassifiserer som hatkriminalitet.
Bare minutter senere dukket de samme gjerningsmennene opp på Birger Jarlsgatan, der de angrep en mann med arabisk bakgrunn. Han ble slått og sparket så brutalt at han fikk hjernerystelse, mistet bevisstheten og pådro seg flere skader i hodet og ansiktet. Offeret forteller at han ble angrepet bakfra uten mulighet til å forsvare seg, og beskriver hendelsen som en nær-døden-opplevelse. Også dette overfallet vurderes som et hatmotivert angrep der gjerningsmennene handlet med «særlig hensynsløshet». Offeret ble etterlatt bevisstløs på fortauet mens gjerningsmennene løp fra stedet.
Snart gikk de videre og begynte å tagge både Gant og Dior sine butikker ved Stureplan. På vei mot T-banen stanset de foran de stengte klokke-butikkene på Biblioteksgatan, der de utførte Hitler-hilsener midt på natten, som en siste stereotyp markering før de tok rulletrappene ned til undergrunnen.
På blå linje mellom Huvudsta og Solna presset gruppen en enslig mann i 20-årene med bakgrunn fra Midtøsten opp i et hjørne, holdt ham fast bakfra, slo ham gjentatte ganger i hodet og forsøkte til og med å dra ham ut av toget for å fortsette mishandlingen på perrongen.
Overfallene mangler fullstendig formildende omstendigheter. Det er høyst usannsynlig at enslige migranter skulle starte bråk med fire voksne menn midt på natten. Og selv om de skulle ha sagt noe, fortjener noen å bli slått blodig, bevisstløs og ranet på åpen gate?
Ingen av ofrene er dømt for lovbrudd. Aktivklubbs aktivister derimot risikerer nå flere års fengsel for grov mishandling, ran, ulovlige trusler og skadeverk.
Blitt venstresidens nyttige idioter
Det er ikke lenge siden Aftonbladet betalte nazister for å true Alexandra Pascalidou, men med Aktivklubb trengs ikke lenger slike iscenesettelser. Dette er akkurat det venstresiden har drømt om: et nytt fiendebilde å mobilisere mot. Når Nordiska Motståndsrörelsen sakte har falt i glemmeboken, dukker plutselig en ny aktør opp, like destruktiv, like lett å bruke som slagvåpen i den politiske debatten. Voldelige nazister som kan lede oppmerksomheten bort fra AFA sin terrorisme og venstresidens importerte pøbel.
Selvforsvar er selvsagt en rettighet, og svensk nødvergerett rekker heller ikke langt i et samfunn der politiet har mistet kontrollen. Antikommunisme er selvforsvar, men å jakte mennesker i hatets navn er noe helt annet.
Hva gikk galt?
Jeg tror Aktivklubbs fall i stor grad kan spores til mangelen på voksne forbilder, personer som ikke bare nyter respekt, men som også har nok autoritet og erfaring til å sette foten ned når tankeløse og rett og slett gale ideer får fotfeste.
Gruppen som en gang lovet å oppdra vildfarne unge svenske menn, ofte oppvokst i den jungelen som multikulturalismen faktisk er, ble noe helt annet. I stedet for å skape orden utviklet Aktivklubb seg til å legemliggjøre nettopp det de sa de ville bekjempe: den importerte dominanskulturen vi kjenner igjen fra innvandrergjengene. Det var akkurat det som utspilte seg under Stockholmsnatten i august, samme vold, samme sjargong, samme primitive æreslogikk.
Her trer sekterismen fram. Aktivklubb er et svært radikalt miljø, og medlemmene står ofte helt utenfor samfunnets normer. Om de ikke var det fra starten, er det stor risiko for at nye rekrutter blir dratt med når karismatiske ledere sprer hat, forakt og ekstreme ideer. Uten voksne forbilder, uten noen som kan kanalisere engasjementet, blir det til slutt «fri lek» for testosteronfylte ungdommer uten den minste erfaring med langsiktig politisk arbeid og resultatet ser vi nå, både i overskrifter og rettsdokumenter.
Hva skjer nå?
De tror de vet best, og at de er bedre enn alle tidligere organisasjoner som har gått under. Men spørsmålet er: mener de selv at deres aktivister gjør noen nytte i fengsel?
Dessverre har jeg ikke sett noen tegn til selvransakelse eller forbedring, snarere tvert imot. Innenfor bevegelsen snakkes det om at aktivistene må løslates, de fremstilles som politiske fanger, eller hele saken blir gjort narr av. «Det er bra at det kjøres», sies det med et skjevt smil, som om vold og fengsel var et tegn på suksess.
Jeg er oppriktig sjokkert over den totale mangelen på empati, selvrefleksjon og konsekvenstenkning hos disse unge mennene. Det er vanskelig å avgjøre om de i det hele tatt har noe genuint politisk engasjement.
Jeg håper de få som ennå ikke sitter inne, tar til fornuft og begynner å fokusere på å styrke hverandre, ikke bryte hverandre ned. Dan Eriksson fra sivilsamfunnsorganisasjonen Det Fria Sverige, som har mange års erfaring med svensk radikal nasjonalisme, skrev nylig en ettertenksom artikkel der han advarte Aktivklubb mot å gjenta de feilene han selv gjorde som ung. Det ville være klokt av dem å lytte.
Lill-Gurra har den siste tiden gjort seg et navn innen bare-knuckle fighting. Det krever en hel del mot bare å gå inn i ringen, og kanskje kunne han bruke sin innflytelse til å lede organisasjonen i en bedre og mer konstruktiv retning, bort fra den destruktive kulturen som nå truer med å sluke den helt.
