AfD nærmer seg makten i Tyskland, mens etablissementet vakler. Alice Weidel og hennes parti utfordrer det politiske systemets tabuer og vekker det Tyskland som lenge har vært tvunget til å tie. Dette er historien om en nasjon som våkner fra sin selvfornektelse.
Av: Constantin von Hoffmeister.
I den forfallende skall av det postmoderne Tyskland vandrer en skikkelse gjennom maktens korridorer, hennes silhuett skjærer gjennom lag av medietåke og politisk kamuflasje. Alice Weidel står, posert, som en blottlagt klinge i bankettsalen til dem som fremdeles snakker konsensusens døde språk. Meningsmålingene avslører det folket allerede føler i mage og bein: AfD (Alternative für Deutschland) stiger til 26%, utenfor rekkevidde, umulig å kontrollere. CDU (Christlich Demokratische Union) driver etter, 25% og synkende. En gang dominerende partier ligner nå monumenter vanæret av tid og sur nedbør. De Grønne krymper. Die Linke trekker seg tilbake. En ny arkitektur tar form, kantet og ikke-unnskyldende, hogd ut av sedimentene til en begravet nasjon.
Tyskland har lenge blitt administrert som et lager, folket inventarisert, historien arkivert, instinktene undertrykt. Etterkrigsstrukturen krevde stillhet, krevde enighet, krevde glemsel. Inn i denne maskinen marsjerer AfD som et sabotasjedikt, huggende og rytmisk, som puster liv i det stillestående. Weidel snakker ikke lavmælt på scenen. Hun markerer sin tilstedeværelse i gulvplankene. Hun smiler ikke for forfallets kameraer. Nasjonen, lenge fanget i sin rolle som en lærepenge for andre, strekker seg mot noe annet, noe som ligner eierskap.
Friedrich Merz fra CDU okkuperer kanslerembedet som en leieboer som er redd for å åpne vinduene. Hans koalisjon med SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands), et sammenlappet kompromiss mellom tidligere motstandere, dannet under tvang. Velgerne trekker tillatelsen tilbake mens nyhetsankerene forsikrer om kontinuitet. Alliansen motsier stemningen på gata, pulsen i provinsene, det stille raseriet hos arbeidere, familier og bønder. Merz stiger ikke. Han løftes av byråkratisk stillas. Han styrer gjennom unngåelse, bundet til et parti han en gang beskrev som uforenlig. Han utstråler ikke en visjon. Han administrerer forsinkelse.
Brandmauer, denne brannmuren av moralsk eksklusjon reist for å blokkere AfD, vender seg innover. Det som begynte som en gest av motstand blir en felle. Merz kan ikke engasjere seg med landets sterkeste politiske kraft uten å kollapse illusjonen som holder koalisjonen flytende. Hans eneste tilgjengelige partnere forblir forfallets ingeniører, migrasjonspaktens forfattere, deindustrialiseringens voktere. Han beveger seg fremover, hodet senket, dypere inn i en labyrint han ikke kan navigere. Rundt ham foregår den virkelige samtalen andre steder: på barer, i chatrom, på togplattformer, ved kjøkkenbord.
Over havet signaliserer Trumps Amerika en parallell oppstand. Der brant også de gamle manusene. En forretningsmann fra Queens ble en profet for nasjonal gjenreisning. Han talte til de samme kreftene som nå ulmer i Sachsen og Bayern, svikets sår, utmattelsens tungsinn, villskapens glød. I begge land begynner etterkrigsliberalismens høflige ordforråd å sprekke. AfD speiler ikke Trump. De rimer med ham. Bevegelsen kjenner igjen rytmene av forlatenhet, ettersmaken av svik. I Weidels stemme, som i Trumps, er det en anerkjennelse. Ingen unnskyldning kommer. Bare momentum.
Hver nye meningsmåling fungerer som et tordenbrak. De 26% innrisset i meningsmålingen fra april er en åpenbaring. Det forteller om millioner som nekter å godta iscenesatt skyld, som husker sine besteforeldre, som puste inn stemningen og føler fremmedheten som kryper gjennom politikk forkledd som fremskritt. Dette er ikke reaksjonære. Dette er de som husker hva som gikk tapt før tapets vokabular ble forbudt. De viker ikke unna. De ber ikke om oversettelse. Deres klarhet skremmer dem som bare snakker i eufemismer.
Merz navigerer sin rolle som en forsteinet mann. I hans eget parti dypner sprekkene. Misnøye putrer bak nøye justerte taler. I SPD henger desperasjon ved hvert eneste utsagn. Koalisjonen forblir intakt gjennom beregning. Populær entusiasme spiller ingen rolle. Dette er en regjering av isolasjon, av utsettelse, av gamle menn i konferanserom som bortforklarer erosjon som strategi. Utenfor beveger velgerne seg mot AfDs blå bannere uten fanfare.
Tyske medier sirkler rundt virkeligheten med døde metaforer. «Fare», «fascisme», «populisme», «udemokratisk», «trussel». Dette er museumsord. De gir gjenlyder gjennom tv-studioer som bønner i en kollapsende katedral. Publikum hører dem ikke lenger. De hører i stedet språket fra stigende husleie, fra tause nabolag, fra barn som kommer hjem fra skolen med fremmed aksent og ingen forståelse for slektskap. I denne atmosfæren blir AfDs stemme en stemmegaffel. Den vibrerer av ting som har vært for lenge taus.
Valg skremmer koalisjonen. En retur til valgurnene lover akselerasjon. CDU kollapser i tvetydighet. AfD skyter frem i erklæring. Derfor forblir Merz lenket til SPD. Derfor ligner strategien nå på utsettelse. De gamle partiene forstår. De ønsker ikke konfrontasjon med virkeligheten. Virkeligheten, når den først er invitert inn, omorganiserer alt.
Og i bakgrunnen, bak alle taler og allianser, bak hver undersøkelse og skandale, står den stille påminnelsen om Finis Germania. Rolf Peter Sieferles tynne, oppildnende tekst dukker opp som en svart stjerne. Han så gjennom forestillingen. Han beskrev et Tyskland som allerede har dødd, en død ikke merket av invasjon eller kollaps, men ved en forsiktig glidning inn i uvirkelighet. I Sieferles verden ble den nasjonale myten ikke lenger tillatt å fungere. Et land som ikke kan mytologisere seg selv, drifter. Det adlyder regler det ikke skrev. Det sørger uten å vite hva som gikk tapt.
Sieferle skrev om skyld som ble permanent, av en historie brukt som våpen for å lamme. Han identifiserte den moderne tysker som en som er forbudt å føle seg rotfestet, en som bare har lov til å administrere, å be om unnskyldning, å overlate til andre. Staten ble administrativ, ikke heroisk. Folket ble tilskuere til sitt eget forfall. Finis Germania diagnostiserte sjelen til en nasjon i eksil fra seg selv. Hans bok pekte på fravær.
Nå bryter noe til overflaten. Ideene, en gang karantenestilt i private biblioteker og hviskede samtaler, kommer inn gjennom Bundestagens hoveddør. AfD bærer ikke Sieferles bok i hendene. De bærer konsekvensene av det Sieferle så. Hans ord er under bevegelsens hud, usagt, men følt.
Slutten han beskrev begynner å bli reversert. Der det var entropi, er det vilje. Der det var stillhet, er det stemme. Fremtiden bærer merket av hans profeti, reversert, gjenvunnet, gjenåpnet. Finis Germanias spøkelse vandrer sammen med det som stiger.
Denne saken ble først publisert av Constantin von Hoffmeister på Substack.
