Førtifire prosent og fortsatt utestengt.
Av Constantin von Hoffmeister. 6. september 2026. Oversatt av Rabulisten.
AfD har vunnet valget i Sachsen-Anhalt med en margin som en gang ville ha avgjort enhver diskusjon om hvem som burde styre. Ifølge den siste prognosen fikk partiet 44,0 prosent av stemmene, mer enn dobbelt så mye som i 2021. CDU (Den kristeligdemokratiske union, forbundskansler Merz’ parti) falt fra 37,1 til 17,8 prosent. SPD (Det sosialdemokratiske partiet) fikk 9,1 prosent, Die Linke 8,8 og De grønne 8,7. BSW (Alliansen Sahra Wagenknecht) kom over sperregrensen med 5,1 prosent, mens FDP (det liberalistiske Frie demokratiske partiet) forsvant ut av delstatsparlamentet med 2,4 prosent. AfD endte dermed mer enn 26 prosentpoeng foran sin nærmeste rival og fikk nesten like mange stemmer som CDU, SPD, De grønne og Die Linke til sammen. Men fordi partiet ikke oppnådde absolutt flertall av mandatene, kan partiene det beseiret, fortsatt holde det utenfor regjeringen. Valget ga en klar vinner, men det tyske partisystemet kan nekte å godta den politiske betydningen av resultatet.
Tallene avslører den egentlige strukturen i tysk politikk. På papiret har Tyskland mange partier. I praksis har landet to politiske leirer: AfD og alle de andre. CDU, SPD, De grønne og Die Linke bruker forskjellige farger, slagord og valgplakater, men når den bestående ordenen trues, slutter de rekkene. Uenighetene deres handler om posisjoner, budsjetter og hvor raskt felles politikk skal gjennomføres. I de grunnleggende spørsmålene, masseinnvandring, overføring av makt til Brussel, sanksjoner mot Russland, klimaprogrammet, allmennkringkasting, politisk overvåking og utestengelsen av AfD, er retningen den samme. Regjeringene skifter fra å være ledet av SPD til å være ledet av CDU og tilbake igjen, mens politikken fortsetter langs den samme veien. Velgeren kan bytte ut sjåføren, men kjøretøyet svinger ikke av.
Den kommende kampen om regjeringen i Sachsen-Anhalt vil gjøre dette tydelig. De nåværende prognosene gir AfD 39 av delstatsparlamentets 83 mandater. CDU har 16, mens SPD, De grønne og Die Linke har åtte hver. BSW har de fire resterende mandatene. CDU, SPD, De grønne og Die Linke har til sammen bare 40 mandater, to færre enn de 42 som kreves for flertall. De vil derfor trenge BSW, enten som en formell femte partner eller som støtteparti for en mindretallsregjering ledet av CDU. Det sannsynlige resultatet er en brannmurregjering som strekker seg fra det nominelt konservative CDU til det postkommunistiske Die Linke, med BSW som leverandør av de siste stemmene eller stemmeavståelsene som trengs for å holde den i live. Partiene vil kalle dette et forsvar for demokratiet. I klartekst betyr det at fem partier kan gå sammen om å nekte makt til partiet som vant 44 prosent av stemmene og fikk mer enn dobbelt så stor oppslutning som CDU.
CDU vil stå i sentrum for denne ordningen, og partiets opptreden vil fjerne den siste tvilen om hva det har blitt. Et konservativt parti ville betrakte en brakseier for AfD som et krav om å endre kurs i spørsmål om innvandring, energi, nasjonal suverenitet, utdanning og offentlig ro og orden. CDU vil i stedet søke støtte fra SPD, De grønne, Die Linke og kanskje BSW, slik at partiet kan fortsette å styre etter å ha mistet mer enn halvparten av velgerne sine. Et parti som er villig til å gjøre seg avhengig av Die Linke for å undertrykke et konservativt velgeropprør, kan ikke med ærligheten i behold kalle seg konservativt. CDU er nå et radikalt venstreparti i konservativ drakt. Partiets funksjon er å hindre den tyske høyresiden i å få makt, samtidig som det gir venstrepolitikken et stempel av borgerlig respektabilitet. Det tilbyr ordensretorikk under valgkampen og venstresidens program når stemmene er talt opp.
Det er derfor ordet «demokrati» har fått en så merkelig betydning i Tyskland. AfD får lov til å stille til valg, men ikke til å utøve makt etter å ha vunnet. Partiets velgere får delta, forutsatt at stemmene deres ikke påvirker regjeringens sammensetning. Jo større AfD blir, desto større må den motsatte blokken bli. Tidligere fiender forsones over natten. CDU kan regjere med De grønne, SPD kan støtte CDU, Die Linke kan redde begge, og BSW kan levere de siste stemmene. Prinsipper som ble fremstilt som hellige før valget, blir gjenstand for forhandlinger etterpå. Det eneste ufravikelige prinsippet er at AfD må holdes utenfor. Brannmuren beskytter ikke demokratiet mot ekstremisme. Den beskytter de etablerte partiene mot konkurranse ved valg.
BSW sitter nå i den avgjørende posisjonen. BSWs kandidat Claudia Wittig har utelukket uten videre å velge enten AfDs kandidat Ulrich Siegmund eller CDUs kandidat Sven Schulze til ministerpresident i Sachsen-Anhalt, samtidig som hun har holdt døren åpen for samarbeid med AfD om enkelttiltak. Hun har sagt at avgjørelser bør tas ut fra sakens innhold, og kalt det «fullstendig udemokratisk» å holde AfD helt utenfor regjeringen etter et slikt resultat. Det er ærligere enn holdningen de andre partiene har inntatt, men det går ikke langt nok. Å stemme sammen med AfD om et forslag i ny og ne kan ikke erstatte en regjering som er i stand til å gjennomføre et sammenhengende program. Den nåværende prognosen gir AfD og BSW 43 mandater til sammen, et absolutt flertall i parlamentet. BSW står dermed overfor et valg mellom å gjøre politisk endring mulig og å hjelpe de beseirede partiene med å beholde makten.
Å avvise en direkte koalisjon med AfD ville være en alvorlig strategisk feil for BSW. Velgerne støttet ikke partiet for at det skulle bli et ekstra hjul på en regjering drevet av CDU, SPD, De grønne og Die Linke. De ble tiltrukket av BSW fordi partiet avviste krigskursen mot Russland, ukontrollert innvandring, økonomisk politikk som straffer arbeidstakere, og det liberale etablissementets moralprekener. I disse spørsmålene står BSWs velgere langt nærmere AfDs velgere enn De grønne eller dagens CDU. Det er derfor rimelig å tro at de fleste ville foretrekke en direkte koalisjon mellom AfD og BSW fremfor enhver ordning som holder det gamle regjeringssystemet i live. Hvis BSW bruker sine fire mandater til å opprettholde brannmuren, vil det vise at partiets opprør slutter der makten begynner.
En regjering bestående av AfD og BSW ville romme alvorlige uenigheter. Partiene er forskjellige når det gjelder økonomi, sosialpolitikk og deler av deres politiske tradisjoner. Men koalisjoner dannes mellom ulike partier når ingen enkeltpartier har vunnet flertall. Det felles grunnlaget er allerede bredt: fred med Russland, begrensninger på innvandringen, rimelig energi, motstand mot ideologisk undervisning i skolen og motstand mot styring fra Berlin og Brussel. En koalisjonsavtale kunne fastsette disse felles målene og samtidig la andre spørsmål stå åpne. En slik regjering ville også respektere valgets hovedbudskap: Sachsen-Anhalt stemte for et brudd med den eksisterende kursen. En brannmurordning med fem partier ville gjøre det motsatte.
Valget BSW står overfor, handler også om partiets egen fremtid. Det kan bevise at det er et opposisjonsparti som er villig til å bruke makt, eller det kan bli enda en støttebjelke for systemet det hevder å være imot. Hvis partiet muliggjør en regjering ledet av CDU, vil de gamle partiene rose det som ansvarlig. Velgerne kan trekke en annen konklusjon. De kan komme frem til at bare AfD er villig til å omsette opposisjon i handling. BSW vil da ha bevart brannmuren på bekostning av sin egen eksistensberettigelse.
AfD har ikke vunnet nok mandater til å regjere alene. Det er denne kjensgjerningen hele etablissementet nå vil støtte seg på. Men resten av resultatet er like tydelig. CDU ble knust. Regjeringsmodellen ble forkastet. AfD ble det dominerende partiet i Sachsen-Anhalt, mens partiene som stengte det ute, bare overlevde ved å samle seg bak en felles barrikade. Hvis de nå danner enda en regjering uten Ulrich Siegmund, vil Tysklands angivelige flerpartidemokrati vise seg i sin egentlige form. Det finnes to partier: AfD og Enhetspartiet. På søndag vant AfD valget. Enhetspartiet kan fortsatt få regjeringsmakten.
Hvis du liker det jeg skriver, kan du bestille min nye bok, The Fate of White America, her.
