En sivilisasjon uten barn har ingen fremtid. En sivilisasjon som dreper sine egne barn fortjener ingen.
Av: Jonathon Van Maren. Oversatt av Rabulisten.
Den 4. april kom guvernøren i Russlands Novgorod-region med en ekstraordinær uttalelse under et arrangement om å øke fødselstallene. «Vi har hatt disse små seirene, men det er ikke nok», sa Gleb Nitkin mens han diskuterte en nedgang på 30 prosent i aborttallene. «Den demografiske situasjonen i landet vårt er kritisk, og å tillate valgfrie aborter er en altfor stor luksus. Vår oppgave er å forsøke å forhindre slike tilfeller, ikke gjennom forbud, men gjennom arbeid av høy kvalitet, omsorg og ansvar.»
Kynikere kan med rette påpeke at Russlands desperate demografiske behov delvis skyldes deres forferdelige tap ved frontlinjene i krigen i Ukraina, som ifølge enkelte anslag nærmer seg 1,2 millioner. Likevel har Nitkin rett: Abort er en luksus vestlige land ikke har råd til dersom de ønsker at deres sivilisasjoner skal overleve, et spørsmål for en annen dag. Få konservative vil si dette høyt av frykt for å høres ut som den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu, som undertegnet dekret 770 i 1967 og begrenset abort og prevensjon for å øke fødselstallene. Det er like fullt ubestridelig sant.
Se på de groteske tallene. Idet Vesten går inn i en dyp demografisk vinter, var abort den ledende dødsårsaken på verdensbasis i 2025, med anslagsvis 73 millioner barn drept i mors mage. Abortandelen i England og Wales har steget til 30 prosent av registrerte unnfangelser. Annabel Denham var nær ved å si den stille delen høyt i The Telegraph forrige måned, da hun bemerket at abort har blitt «et massefenomen»:
På akkurat det tidspunktet hvor vi bekymrer oss for de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene av for få fødsler, fører vi samtidig tilsyn med historisk høye aborttall. Hadde tallene i 2023 vært på linje med 2015, kunne det ha vært omtrent 15 prosent flere fødsler. Det er ikke en avrundingsfeil, det er et demografisk faktum med langsiktig virkning.
Selvsagt skyndte hun seg å legge til: «Ingenting av dette er et argument mot abortrettigheter. Saken for kroppslig autonomi, opp til dagens grense på 24 uker, er etter mitt syn uangripelig.» En gutt født prematurt i uke 21 i Iowa i 2024 overlevde utenfor mors liv og fylte ett år i juli i fjor.
I Frankrike er det over en kvart million aborter årlig. I Nederland nesten 40.000. I Tyskland og Spania over 100.000 hver. I Europa samlet ligger den gjennomsnittlige årlige slakterregningen på mellom 3 og 3,5 millioner aborter, mer enn de samlede befolkningene i åtte EU-land. Bare 5 prosent av verdens barn forventes å bli født i Europa i 2026. Fruktbarhetskrisen er uten tvil en mangehodet hydra, men det er også sant at abort avslutter livene til millioner før de engang blir født.
Progressive politikere er besatt av å øke disse tallene. Til tross for teknologiske fremskritt som skyver levedyktighetsgrensen tidligere og tidligere, hevet Danmark og Norge nylig sine abortgrenser. Frankrike og Luxembourg grunnlovsfestet abort som en rettighet. Storbritannia avkriminaliserte abort frem til fødsel i fjor, avstemningen i Westminster var 379 mot 137. Det syntes i det minste å vekke noen briter, én representant kalte Labour «partiet til barnedrapsmenn». Andrew Lilico i Telegraph uttrykte det rett ut: «Vi har stemt for å drepe våre gamle, våre syke og våre spedbarn. Vi fortjener alt som kommer over oss.»
Det som kommer, er dystert. Louise Perry, som beskriver seg selv som «urolig agnostisk» om abort, men mot kriminalisering, skrev i et essay i 2024 at vår kollektive beslutning om å oppgi reproduksjon er «modernitetens selvdestruksjonsknapp», og,
Menneskene som moderniteten er avhengig av, klarer ikke å reprodusere seg selv, noe som betyr at moderniteten selv ikke klarer å reprodusere seg selv. De fleste velgere aner ikke at dette skjer. Det gjør heller ikke de fleste politikere. Men det skjer like fullt, og vi opplever de tidlige stadiene i form av ulike politiske kriser over hele den moderne verden.
Det er utrolig frustrerende å se så mange på høyresiden besette seg med disse voksende krisene, samtidig som de standhaftig unngår spørsmålet om abort. Masseinnvandring, islamisering, pressede velferdssystemer som knaker under vekten av en aldrende befolkning støttet av stadig færre unge mennesker, de uunngåelige forslagene om aktiv dødshjelp for kynisk å tynne ut topptunge slektstrær, alt dette handler delvis om at vi ikke får barn. Enda verre, vi dreper millioner av barn hvert eneste år. Luksusinfanticid.
Høyreorienterte politikere vil insistere på at flertall over hele Europa støtter abortrettigheter. Ungarn er imidlertid en overbevisende modell for hvordan ledere kan arbeide innenfor den virkeligheten for å flytte Overton-vinduet i abortspørsmålet og redusere aborttallene. Ungarn er ikke klart for omfattende vern av barn i mors liv, men regjeringen har forberedt seg på det øyeblikket. I 2012 vedtok Fidesz-regjeringen en ny grunnlov som anerkjenner at retten til liv begynner ved unnfangelsen, samtidig som Ungarns 12-ukers abortgrense ble stående, og dermed skapte et grunnlag for å begrense abort.
I tillegg er abortpiller ulovlige i Ungarn, og i september 2022 krevde regjeringen at kvinner som søkte abort måtte høre fosterets hjerteslag før inngrepet, samtidig som leger måtte sende inn bekreftelse på at dette hadde skjedd. Kombinert med en rekke ekteskapsvennlige og barnevennlige tiltak, som har vært blant regjeringens viktigste satsinger, er aborttallet halvert siden 2003. Viktor Orbán kom til makten i 2011, og dersom aborttallene hadde fortsatt på 2010-nivå, ville omtrent 300.000 færre barn blitt født. Mer direkte sagt, omtrent 300.000 flere barn ville blitt abortert.
Kritikere kan med rette svare at vern av ufødte barn i mors liv ikke alene vil øke fødselstallene. Faktisk har land med livsvernregimer som Polen, som møter nådeløse og ulovlige angrep fra Donald Tusk, og Malta, som nylig avviste forsøk på å oppheve livsvernlover, fortsatt fødselstall langt under reproduksjonsnivå. Men livsvernlover, så vel som forsøk på bevisst å bygge en livsvernkultur, redder hundretusener av liv. De samlede virkningene av disse forsøkene, og disse livene, er en kulturell kraftforsterker som ikke kan undervurderes.
Det finnes en annen, mer alvorlig grunn til at abort er en luksus vi ikke har råd til. Barn ble en gang med rette forstått som guddommelige velsignelser. Den forståelsen fikk tidligere generasjoner til å omfavne nytt liv til tross for økonomiske og sosiale forhold langt mørkere enn dem som nå oppgis som hovedårsaker til økningen i prenatalt barnedrap i Storbritannia og andre steder. Men når vi avviser disse barna, når vi skjærer inn «Retur til avsender» i deres små kropper og kaster dem tilbake i evigheten, fremkaller vi guddommelig vrede, og vi kan ikke forvente å blomstre.
En sivilisasjon uten barn har ingen fremtid. En sivilisasjon som dreper sine egne barn fortjener ingen.
Denne saken ble først publisert på The European Conservative.
—
Jonathon Van Maren er skribent for europeanconservative.com og er basert i Canada. Han har skrevet for First Things, National Review, The American Conservative, og hans nyeste bok er Prairie Lion: The Life & Times of Ted Byfield.
