Med Lessons from Our Ancestors forsøker Raksha Dave å gjøre arkeologi tilgjengelig for unge lesere, men i stedet for å åpne døren til fortidens virkelige mangfold, projiserer hun samtidens ideologiske kjepphester tilbake i tid. Resultatet er en pedagogisk fortelling der kvinner, migranter, svarte herskere og miljøbevisste urfolk alle får tildelt roller de neppe spilte, men som passer perfekt inn i dagens moralske narrativ.
Av: F. Roger Devlin.
Raksha Dave, Lessons from Our Ancestors: Uncovering Ancient World Wisdom, Magic Cat Publishing, 2023, 64 sider, $22,99 (innbundet)
Raksha Dave, født i 1977, er en pakistaner bosatt i Storbritannia som er president for Council for British Archaeology. Hun har deltatt i britiske arkeologiprogrammer, og hennes Wikipedia-side beskriver henne som en «forkjemper for økt mangfold blant arkeologer». Lessons from Our Ancestors er hennes første bok, og den er rettet mot unge lesere.
Boken har en introduksjon, 14 korte kapitler om ulike historiske samfunn, svar på spørsmål unge kan ha om arkeologi, samt en ordliste. Det er vanskelig å kritisere selve idéen bak en bok som dette, men noen av kapitteltitlene får en til å heve øyenbrynene:
- Australias første folk var naturvernere
- Kvinner og barn malte Chauvet-hulen
- Kjønnslikestilling blomstret i Çatalhöyük
- Mohenjo-Daro var en bærekraftig by
- Kvinnekrigere trivdes i det gamle Kina
- Svarte faraoer hersket over det gamle Egypt
- Great Zimbabwe trosset kolonial ideologi
- Machu Picchu ble bygget gjennom migrasjon
Man kan tilgis for å mistenke at hele boken er anti-hvit tøv, men det er faktisk ikke helt tilfelle. Bare tre av de 14 kapitlene handler om europeere, og disse viser ingen spesiell fiendtlighet mot sitt emne. Så etter moderne standarder er ikke boken spesielt fiendtlig innstilt overfor hvite; den ser bare på gamle hvite samfunn gjennom de samme rosenrøde brillene som den gjør med ikke-hvite samfunn, og fremstiller dem alle som praktfulle forløpere for dagens moteriktige idealer.
Hvordan villede uten å lyve: Chauvet-hulen
Det er ikke åpenbart at forfatteren bevisst lyver. La oss se på kapittelet om Chauvet-hulen. Det mest opplagte poenget om dette paleolittiske stedet i Sør-Frankrike, først oppdaget i 1994, er at vi ikke vet hvem som malte det, annet enn at det må ha vært mennesker som bodde i området for omtrent 35 000 år siden. Den bastante påstanden om at «kvinner og barn malte Chauvet-hulen» går derfor klart lenger enn hva bevisene tilsier. Det er kanskje ikke fullstendig usant, men det er en ren hypotese.
Hvilke bevis gir fru Dave for sitt utsagn?
«Minst 75 prosent av håndavtrykkene som er analysert fra alle paleolittiske huler i Frankrike tilhørte kvinner og barn, noe som snur opp-ned på ideen om at Europas første kunstnere var menn. Vi vet dette fordi arkeologer målte størrelsen og fingerlengdene på hvert håndavtrykk. Kvinner har som regel ring- og pekefinger av omtrent samme lengde, mens menns ringfinger oftere er lengre enn pekefingeren.»
Dette kan godt være riktig, men det forteller oss ikke hvem som lagde maleriene. Disse blir generelt forstått som avbildninger av dyr som ble jaktet på av datidens jegere. Derfor sier fru Dave:
«Historikere antok at kunstnerne måtte være menn, fordi de trodde at bare menn var jeger-sankere.»
De fleste eksperter mener at menn i hovedsak var jegere mens kvinner sanket. Dette var mønsteret blant buskmennene i Kalahari og andre nålevende jeger-sankersamfunn. Men Dave skriver:
«Sammen med sitt kunstneriske arbeid var aurignaciske kvinner storviltjegere. Jakt var viktig for overlevelse, og derfor ga det god evolusjonær mening at alle i gruppen deltok i mange jeger-sankersamfunn.»
Men sanking var enda viktigere for overlevelsen. Jakt er vanskelig og farlig, og de fleste jakter mislyktes nok. Det daglige kostholdet kom i hovedsak fra planter og bær samlet av kvinner. Innimellom felte menn et stort dyr, og hele stammen fråtset i kjøtt i noen dager. Så gikk de tilbake til planteføde.
Selvfølgelig kan det hende at kvinner hadde en viss støttefunksjon i jakt, men redelig arkeologi må skille mellom data og tolkning. Det er dette Dave unnlater å gjøre.
Når det gjelder de to andre kapitlene om europeere, får vi vite at vikingene var fredelige handelsmenn, og at kvinner var stjernene i de antikke olympiske leker (de deltok ikke, og gifte kvinner hadde ikke engang lov til å være tilskuere).
«Svarte faraoer hersket over det gamle Egypt»
Kapittelet med tittelen «Svarte faraoer hersket over det gamle Egypt» er ikke fullstendig usant, men Dave må ha visst at dette ville villede unge lesere.
Den lange og kompliserte historien til det gamle Egypt frem til den persiske erobringen i 525 f.Kr. deles vanligvis inn i ni perioder:
- Førdynastisk tid,
- Tidlig dynastisk,
- Det gamle riket,
- Første mellomperiode,
- Midtre rike,
- Andre mellomperiode,
- Det nye riket,
- Tredje mellomperiode, og
- Senperiode.
De mest fruktbare og innovative epokene var den tidligste og det gamle riket (ca. 3100–2686 f.Kr.). De tre mellomperiodene var tider preget av kaos og stagnasjon. Midtre og nye rike var relativt stabile og velstående, men utviklet seg ikke særlig utover det gamle riket. Mange egyptologer omtaler dette som tydelig kulturell stagnasjon.
I løpet av de over to tusen årene med egyptisk sivilisasjon bodde svarte afrikanere i landet Kush (Nubia) sør for Egypt. De har etterlatt seg rikelige materielle spor, mange tydelig påvirket av egyptisk stil og tradisjon. Påvirkningen fra Kush på Egypt er vanskeligere å bevise, siden Kush var mindre utviklet. Det er svært sannsynlig at kushittene i gjennomsnitt hadde lavere intelligens enn egypterne, som tilhørte en nærorientalsk, ikke-subsaharisk folkegruppe. (Moderne egyptere har mer subsaharisk innblanding.)
Det som gir Dave et snev av sannhet, er at kushittiske herskere klarte å ta kontroll over Egypt i underkant av ett århundre, fra 744 til 656 f.Kr., mot slutten av den urolige tredje mellomperioden. Dette kalles Egypts 25. dynasti.
Herskerne var riktig nok svarte, men kulturelt var de nesten mer egyptiske enn egypterne selv. Som selv Wikipedia sier:
«Det 25. dynastiet var sterkt egyptifisert, brukte egyptisk språk og skrift og viste uvanlig hengivenhet for Egypts religiøse, kunstneriske og litterære tradisjoner.»
De bygde pyramider både i Egypt og sitt eget område, men i langt mindre skala. Kushittene viste knapt noen kulturell originalitet.
Men dette er ikke budskapet unge lesere vil sitte igjen med. De får bare høre at «Svarte faraoer hersket over det gamle Egypt».
«Great Zimbabwe trosset kolonial ideologi»
Great Zimbabwe er en ruin i det afrikanske landet som siden 1980 har båret dets navn. Det ble bygget av forfedrene til dagens shonafolk mellom år 1000 og 1500 e.Kr. I tillegg til selve steinbyen består området av to andre deler: dal-komplekset og høyde-komplekset. Hele området dekker rundt 7 km² og huset mellom 10 000 og 20 000 innbyggere på sitt høydepunkt. Ved siden av det gamle Benin (i dagens Nigeria) er dette det største og mest avanserte byggverket laget av svarte afrikanere før europeisk kontakt.
På grunn av stedets uvanlige kompleksitet stilte noen tidlige hvite forskere spørsmål ved om det virkelig var bygget av afrikanere. Arabere hadde lenge handlet langs Øst-Afrikas kyst, og noen foreslo at de hadde bygget Great Zimbabwe for å lette handelen. Andre pekte på fønikere, jøder og til og med Dronningen av Saba. Ifølge Dave gjør dette de hvite som foreslo det til forferdelige mennesker. De burde ha forstått at svarte har nøyaktig samme evner som alle andre.
«På slutten av 1800-tallet ble europeiske kolonister sjokkerte over Great Zimbabwes kvalitet. Blendet av sin rasisme trodde de ikke at svarte kunne ha bygget det. Selv etter at arkeologer fant bevis på at shonafolket sto bak, prøvde det hvite kolonistyret å diskreditere funnene, og bestakk historikere for å skrive noe annet.»
Jeg klarte ikke å verifisere dette siste, og det kan være Daves måte å si at Rhodesia støttet forskere som var uenige i den afrikanske opprinnelsen. Forskning påvirkes alltid av finansieringen bak — særlig av stater. Å sette svarte i regjering er ikke nødvendigvis en forbedring, som den svarte zimbabwiske historikeren Ken Mufuka senere oppdaget. I et intervju med BBC fortalte han hvordan Mugabe-regimet i 1980 beordret ham til å omskrive historien om Great Zimbabwe for å fjerne «euro-sentrisk» bias:
«Politikerne insisterte på at jeg måtte si at Great Zimbabwe var bygget av revolusjonære. Jeg nektet, og sa at det ikke var noe revolusjonært, de var bare vanlige folk som bygde det kongen ba om. De ble sinte, og jeg måtte forlate Zimbabwe i all hast fordi de ville fengsle meg.»
I dag underviser dr. Mufuka i Sør-Carolina, fri fra både rasistiske kolonister og svarte revolusjonære.
Gamle feminister, kosmopolitter og naturvernere
Resten av Lessons from Our Ancestors er et lignende utvalg av halvsannheter og forvridde tolkninger som presenterer fortiden som et speilbilde av nåtidens idealer: feminisme, likestilling, multikulturalisme, miljøvern, bærekraft og migrasjon.
I kapittelet «Kvinnekrigere trivdes i det gamle Kina» lærer vi om Fu Hao, en slags kinesisk Jeanne d’Arc som døde ca. 1200 f.Kr. og visstnok var en suksessrik general. Kanskje hun «ledet» felttog i en viss forstand, men det er ikke tydelig fra gravfunnet, vår eneste pålitelige kilde, hvordan hun skal ha gjort dette. Jeg tror uansett ikke at kvinner normalt var krigere i det gamle Kina.
På samme måte aksepterer jeg at folket bak Machu Picchu «migrerte» fra et annet sted, men det overbeviser meg ikke om at Vesten må ta imot millioner av migranter for å bygge noe som helst. Jeg vil heller ikke frata innbyggerne i Mohenjo-Daro æren for deres «avanserte kloakksystem», men det gjør dem neppe til pionerer i «bærekraft».
Raksha Dave er kanskje en kompetent feltarkeolog, hun skal ha deltatt i utgravninger i Storbritannia, Tyrkia, Texas og Puerto Rico. Men hun er også tydelig en person med fullstendig konvensjonelle meninger om alt utenfor sitt fagfelt. Og siden arkeologi krever tolkning, gjenspeiles denne begrensningen i konklusjonene hennes. Tolkning er alltid sårbar for samtidens moter.
Lessons from Our Ancestors presenterer fortiden som et ekko av dagens ideologiske strømninger: feminisme, miljøisme, likestilling, migrasjon. Det gjør det umulig å lære noe ekte av «våre forfedre», siden budskapene allerede hamres inn av Hollywood, medier, skole og øvrige autoriteter. Dave introduserer ikke barn for fortiden, hun skjermer dem fra den.
Denne bokanmeldelsen ble først publisert på American Renaissance.
