Når makthavere bøyer seg for medieetablissementets krav om å fordømme en minnestund for Daniel Wretström, et barn som ble kaldblodig henrettet av migranten Khaled Odeh, da er noe alvorlig galt.
Av: Christian Peterson. Oversatt av Rabulisten.
Det er noe dypt ubehagelig ved å se makthavere unisont fordømme en fredelig minnestund for et barn som ble henrettet av en innvandrerbande, samtidig som de fullstendig ignorerer at det var den ekstreme venstresiden som sto for volden.
For det var nettopp det som skjedde i Salem.
Det var heller ikke deltakerne i minnesmanifestasjonen som kastet stein på politiet eller forsøkte å sabotere minnestunden. Det var venstreekstremister, det samme gamle miljøet som hvert år dukker opp for å hindre andre i å minnes et mord. Og nok en gang hyllet disse aktørene det som ikke engang burde være mulig å forsvare, drapet på Daniel Wretström.
Og hva gjør Ulf Kristersson?
Han peker ikke ut bråkmakerne. Han peker ikke ut han som skar over halsen på Daniel. I stedet fordømmer han dem som hedret et drapsoffer. Et fullstendig moralsk sammenbrudd.
I min gransking, «Sviket mot Daniel Wretström», viste jeg hvordan den svenske rettsstaten, politikerklassen og medieetablissementet valgte å gjøre drapet på en syttenåring til noe annet enn det var. I stedet for å snakke om den svenskfiendtlige motivasjonen valgte man å gjøre offeret til gjerningsmann. Man skrev at en «nazist døde i Salem», ikke at en gutt ble henrettet i snøen.
Og nå gjentar man altså sviket.
Feil mennesker sørger. Feil mennesker tenner lys. Feil mennesker viser lojalitet med en ung svenske som måtte betale prisen for et samfunnsklima som ved tusenårsskiftet ikke hadde plass for noen som bar feil jakke, hadde feil venner eller spilte i feil band. Og makten, vår regjering, våger ikke engang å ta stilling for den menneskelige handlingen å minnes en død.
Det finnes en politisk moralisme i Sverige som sier at du ikke får uttrykke sorgen din, vreden din eller viljen din til endring, hvis du ikke først tar avstand fra alt det som etablissementet misliker. Hvis du ikke først markerer mot «nazisme», «rasisme», «høyreekstremisme», «feil retorikk».
Men å kreve ideologisk renhet for å få tenne et lys er ikke sivilisert.
Det er totalitært.
En sunn samfunnsdebatt fordømmer ikke gode handlinger. Den fordømmer ikke mennesker som sørger. Den fordømmer ikke empati med et drapsoffer. Den forstår forskjellen mellom sorg og ekstremisme. Den klarer å håndtere kompleksitet. Den våger å si at det fortsatt finnes ting som er riktige, selv om avsenderen er en person man selv misliker.
Denne helgen var det ikke nazister som skapte problemer i Salem.
Det var den voldelige venstresiden. Det var de evige profesjonelle demonstrantene. De som heller kaster stein på politiet enn aksepterer at noen andre får holde et lys. Sveriges Kommunistiske Parti bar et skilt med teksten, «The only good fascist is a dead fascist». Terrorgruppen AFA, som i årevis har hyllet drapet på Daniel, gjentok igjen sine gamle slagord, «En nede, nå tar vi resten».
Det er der problemet ligger.
At Ulf Kristersson ikke klarer å si det rett ut viser hvor svakt og korrumpert det politiske språket har blitt. Det krever mot å stå opp for en som har vært upopulær. Men det krever enda mer ryggrad å erkjenne at et drap på et barn aldri kan unnskyldes, aldri kan bagatelliseres, aldri kan tones ned, uansett hans miljø, klær eller omgangskrets.
Han fortjente ikke å dø. Og de som minnes ham, som holder ham levende i hjertet sitt, i sitt politiske engasjement, i sin lengsel etter rettferdighet, de er ikke problemet.
Problemet er de som vil kriminalisere sorgen.
