Kroatia: Nei, Marko Perković, bedre kjent som Thompson, er ikke noen nynazistisk sanger … til tross for hva ignorante franske medier hevder.
Konserten til Marko Perković, alias Thompson, som skal holdes i Zagreb 5. juli, har fått det til å koke hos den franske medieeliten. Med over 500 000 solgte billetter, verdensrekord for en betal-konsert, vekker den kroatiske artisten enorm begeistring blant sitt eget folk, men raseri hos sofajournalistene som er raske med å slenge ut beskyldninger om «nynazisme», på samme måte som andre hisser seg opp med bekvemt antifascistisk retorikk.
Flere franske aviser, blant dem Ouest-France, har gjentatt den samme gamle leksa: Thompson skal visstnok være en «fascistisk» og til og med «nynazistisk» artist, konsertene hans skal være fulle av romerske hilsener og slagord fra Ustasja-bevegelsen, og populariteten hans blir fremstilt som et uttrykk for en farlig og uoppgjort kroatisk nasjonalisme. Det er en forhastet dom uten bevis, men i mediene har dommen falt for lengst: demonisering, assosiasjoner og fordømmelse.
En folkekjær artist, ikke en høyreekstrem agitator
Det er på høy tid å rydde opp i virkeligheten. Marko Perković er en av Kroatias aller mest populære artister. Han er kjent og elsket for sine patriotiske tekster, sin åpne katolske tro og sitt sterke engasjement for å bevare kroatisk historie og identitet, ikke for noen glorifisering av fascisme. Han er tidligere soldat, og kjempet i Kroatias uavhengighetskrig mot Serbia på 90-tallet. Det var med sangen Bojna Čavoglave, en hyllest til hjembygda hans, som han selv var med på å forsvare, at han først ble kjent.
Saken fortsetter under.
Det er riktig at sangen åpner med slagordet Za dom – spremni («For fedrelandet – klar!»), som er omstridt, men langt fra utelukkende knyttet til Ustasja-bevegelsen. Uttrykket har røtter tilbake til 1600-tallet, finnes i patriotiske sanger og operaer fra 1800-tallet og ble brukt av kroatiske regimenter under både Det østerriksk-ungarske monarki og Frankrike under Ludvig XIII. Det ble til og med godkjent for bruk i 2001 av en venstreregjering, noe Conseil représentatif des institutions croates de France (CRICCF) minner om i en offisiell uttalelse.
Ondsinnede og grunnløse anklager
CRICCF, den franske avdelingen av den kroatiske verdenskongressen, fordømmer det de kaller en «skammelig og oppkonstruert kampanje» i franske medier og mener det hele er preget av aktiv kroatiafiendtlighet. Ifølge uttalelsen har Perković aldri gjort noen fascisthilsen, og han har aldri uttrykt støtte til Ustasja. Når det gjelder enkelte symboler som kan dukke opp blant publikum på konsertene, finnes det ingen bevis for hvor de kommer fra og slett ikke for at de er oppfordret til av artisten selv.
Samtidig som franske medier gladelig hyller rappere som oppfordrer til vold mot Frankrike, eller pro-palestinske artister med islamistiske sympatier, virker det som de ikke tåler at en europeisk artist synger om kjærlighet til fedrelandet, familien og falne soldater.
En verdensrekord som omfavner tradisjonelle verdier
Det man egentlig misliker med Thompson, er at han fyller stadioner med patriotiske sanger, uten å gi etter for globalismens krav og politisk korrekthet. Han støtter kirken, står for en mannlig og tradisjonell patriotisme, og er motstander av abort. Marko Perković representerer en kulturell motstand mot det etablerte, en type stemme som ikke lenger er akseptabel i visse kretser i Frankrike.
De mest høylytte angrepene kommer ikke tilfeldig: de kommer fra medier og miljøer med bånd til Titos Jugoslavia, eller til en fransk venstreside som fortsatt drømmer om det multikulturelle Jugoslavia og som er dypt skeptisk til enhver form for europeisk identitetsbevissthet.
Den enorme interessen for konserten i Zagreb sender et klart signal: I Sentral-Europa finnes det fortsatt folk som ikke har forkastet sin historie, sine røtter eller sine helter. Thompson synger ikke om hat eller splittelse, han synger om kontinuiteten til det kroatisk folk som har opplevd okkupasjon, krig og gjenfødelse. Musikken hans står i direkte opposisjon til kulturell ensretting, identitetsoppløsning og evig selvforakt.
Det hans kritikere kaller «nasjonalisme», er i realiteten bare kjærlighet til fedrelandet, en kjærlighet som fortsatt lever. Og i en tid der Vest-Europa sliter med moralsk utmattelse, er det kanskje ikke så rart at denne friske brisen fra øst skaper uro.
Og for å irritere kritikerne enda litt til, her er hans topp 10-liste:
Denne saken ble først publisert på Breizh-info.
