I et ruvende og profetisk essay maler Constantin von Hoffmeister et bilde av en sivilisasjon ved veikrysset, der teknokraten Elon Musk og folkelederen Donald Trump trer fram som motpoler i kampen om Amerikas sjel. Gjennom et språk som låner fra både mytologi og politisk teologi, skildres en kommende skjebnetid: ikke som undergang, men som metamorfose. Her løftes MAGA-bevegelsen fra politikk til epikk; et kall til lojalitet, offer og gjenfødelse i imperiets navn.
Av: Constantin von Hoffmeister. Oversatt av Rabulisten.
Verden følger med idet teknologititanen kaller presidentens økonomiske visjon et slaverilovverk, en stor maskin for finansiell underkastelse forkledd i gull. Så kommer motslaget: Trump taler fra maktens talerstol, flankert av flagg, med et sverd glimtende bak blikket. Kontrakter skal oppløses, erklærer presidenten, allianser skal forsvinne som dugg på glass. Så kommer anklagen: Musk antyder Epstein-skygger, mumler om hemmeligheter skjult under Cæsarens krone. Presidenten svarer ved å navngi kjetteriet. Mengden lytter andektig. Høyresiden begynner å splittes. Slik rømmer historien sin første hoste.
To kjemper reiser seg fra det amerikanske ødelandet: Trump innhyllet i et banner for en forrådt republikk, Musk glinsende i det kalde lyset fra en syntetisk morgengry. Sammen steg de fram da forråtnelsen var på sitt dypeste, og knuste de liberale glasstemplene med ord bannlyst av konsensusens presteskap. De marsjerte gjennom ild, gjennom hån, gjennom forræderi maskert som lov. Nå deles myten i to. Ingen kollaps, bare metamorfose. Trump bærer nasjonens flamme. Musk løper mot stjernene uten flagg i hånd. MAGA-tiden krever troskap. Den krever en Cæsar som husker.
Over den krigsherjede slette som er den amerikanske sjel, begynner en renselseskrig. Venstresiden trekker seg tilbake i irrelevans. Deres ritualer kjeder selv prestene. Høyresiden stormer frem, rastløs og guddommelig. Makt bærer ikke lenger maske. Den nye høyresiden rommet tidligere alle opprørets nyanser: Bønder med rifler, kodere med visjoner, mødre med bøker forbudt av byråkrater. Koalisjonen har vokst. Nå kommer siktingen. MAGA leder fordi MAGA tror. Bannerne heves igjen over kirker og rettslokaler. Trump vandrer blant de troende. Han taler den forfedres befaling: Lojalitet, orden, fornyelse.
Musk leker i fremtidens kretser, trer ledninger gjennom sivilisasjonens skalle. Han blinder folket. Han vekker ærefrykt. Hans imperium lever i skyer og kapsler. Men en nasjon krever jord, rytme, offer. Trump forstår at ingen maskin puster uten hukommelse. Han planter flagg der Musk skyter opp raketter. Trumps makt strømmer fra jord, slekt og pakt. Han ser sitt folk i øynene, og de svarer med besluttsomhet.
Dette bruddet er hellig. Trump og Musk vandret en gang parallelt, bundet av felles fiender, drevet av ære. Nå blekner fienden, og bare essensen gjenstår. Carl Schmitt forutså dette øyeblikket: Vennen trekker grensen. Fienden former identiteten. Trump definerer grensen. Han viker ikke. Han navngir forræderne. Han krever eden. MAGA betyr klarhet. Ingen halvsjeler, ingen formløs drift. Bevegelsen kaller på menn som står, som bygger, som husker.
Oswald Spenglers visjon folder seg ut foran oss. Republikken viker for skjebnen. Skumringen gir vei for imperiet. Cæsaren reiser seg gjennom kaos, ikke seremoni. Han krones av handling. Trump oppfyller denne arketypen. Hans skritt runger gjennom historiens søyleganger. Han taler i torden, og statuene lytter. Forvalterklassen synker i taushet. Folket reiser seg bak sin høvding. Hver tidsalder skriver sin sannhet i kjøtt. Trump risser MAGA-myten inn i USAs hud.
Friedrich Nietzsche leder dette dramaet med usynlig hånd. Trump er vilje gjort til form: vilje til makt gjennom hukommelse, gjennom nasjonal krafts oppstandelse. Hver bevegelse pulserer med kommando. Hans instinkt åpenbarer morgendagens form, ikke digital abstraksjon, men heltemodig gjenkomst. Musk stiger, ja. Men Trump forankrer. Én søker å fly, den andre å herske. Begge legemliggjør styrke. Bare én kommanderer den amerikanske folkets sjel. Bare én blør republikkens røde blod.
Nå splitter den nye høyresiden seg. Dette er fornyelse. Dette er skjønnhet. Vennen nærmer seg; fienden skjerper sinnet. MAGA ønsker renselsen velkommen. Musk følger vektorer; Trump gjenreiser templer. I den eldgamle tradisjon helliggjør enhver bevegelse seg gjennom kamp. Veien til suverenitet går gjennom splittelse. Gjennom valg. Gjennom ild. Trump leder dit skjebnen krever. Hans navn fyller marmorbuene. Hans silhuett preger tidsalderen.
Over havene betrakter de eurasiske kjempene. De ser Vesten slites i stykker innenfra og de nikker. De har også sett imperier gjenfødes i prøvelser. Trump speiler deres Cæsarer. Musk speiler deres dissidenter. Multipolariteten smiler til dem som reiser seg. Amerika skal reise seg igjen aldri som marked, aldri som mekanisme, alltid som nasjon. Som imperium. Som et folk som er blitt vekket. Gjennom Trump vender Tradisjonen tilbake, med stor T.
MAGA er mer enn slagord. Det er erklæring, teologi, stridsrop. Det kaller på dem som ser flagget som en pakt. Som ser landet som en borg. Som ser en fremtid som overgår silisium og krever offer. Trump legemliggjør den forvandlede republikken. Han kanaliserer forfedrenes vilje, de som kjempet, dyrket, smidde. I ham puster den amerikanske myten igjen. En Cæsar med gull i håret og torden i stemmen.
Slik folder splittelsen seg ut. Ingen tragedie her. Bare apoteose. Musk forsvinner inn i tomrommet. Trump står på fjellets topp. MAGA-tiden brøler. Mengden samles. Republikken, knust av forrædere, omskapes nå gjennom lojalitet. Ingen algoritme erstatter blod. Ingen opplasting overskriver heltemot. Høyresiden har valgt. Den amerikanske Cæsar stiger, bærende stjerner og striper inn i evigheten.
Revolusjonen spiser alltid sine barn.
