Joakim Andersen gir en nøktern, men samtidig visjonær oversikt over de metapolitiske og metakulturelle skiftene i 2025 og potensialet for nye utviklinger i 2026.
Av Joakim Andersen. Oversatt av Rabulisten.
2025 er over, et år som nok en gang har bekreftet at vi lever i et interregnum. Den gamle orden kollapser og det nye kan fortsatt bare skimtes, noe som betyr at mulighetene til å forme fremtiden er større enn i mer stabile perioder. Dette betyr også at mange konflikter får en eksistensiell karakter, både innenriks og utenriks, den som står som seierherre når interregnumet tar slutt kan grunnlegge en orden som varer lenge.
2025 var kaotisk, men det er mulig å skjelne et par bredere tendenser. En av disse har å gjøre med konflikten i det amerikanske imperiet, den andre med metapolitiske og metakulturelle skift. Grensen mellom dem er åpenbart ganske vilkårlig.
Konflikten i det amerikanske imperiet
Vesteuropa og en rekke land i blant annet Asia og Latin Amerika har siden i hvert fall andre verdenskrig blitt regnet som amerikanske satrapier, deler av det amerikanske imperiet. Det som har skjedd i sentrum har også påvirket disse semiperifere og perifere regionene, alt fra økonomisk politikk til kulturelle trender som woke. Flere tenkere og bevegelser i de europeiske satrapiene har identifisert interessekonfliktene med USA og arbeidet for et selvstendig Europa, her kan nevnes europeere som Jean Thiriart og Jordis von Lohausen. Samtidig har det geopolitiske sentrum av åpenbare grunner vært en formidabel motstander, ressurssterk på alt fra kultur til penger.
Det vi nå er vitne til er hvordan latente konflikter i imperiet har blitt manifeste. Disse konfliktene kan forstås både på en historisk materialistisk måte, med for eksempel Marx, Kotkin og Samuel Francis, og på en religionshistorisk måte, med en moderne kjetteri som drivkraft, her kan sammenliknes med blant andre Voegelin, Nietzsche og Curtis Yarvin i deres syn på liberalisme, 1968 og woke. Perspektivene overlapper i stor grad, visse sosiopolitiske lag blir på grunn av sine biotyper og sitt sosiale vesen tiltrukket av akkurat den kjetteriet som i dag kalles woke, her kan sammenliknes med Edward Dutton, Tom Wolfe og D. H. Lawrence. Uansett, en allianse mellom kapitalsterke aktører, intellektuelle, managere, mellomlag, klerikaler og deres allierte i ulike minoriteter har hacket den vestlige samfunnsformen ved å åpne grensene for nye velgere som deretter har blitt opprettholdt med skattepenger. Fremtidige historikere vil beskrive dette som en forbløffende stygg form for svik og bedrageri, men dit er vi ennå ikke kommet.
Motstanden mot denne alliansens politikk, særlig den ødeleggende innvandringspolitikken, har samlet voksende deler av folket i imperiets sentrum og periferi, her kan sammenliknes med Gramscis classi subalterni og Francis sitt postborgerlige proletariat. Dette har vært den klassiske konflikten mellom folket og etablissemanget, den populistiske dimensjonen. Normalt er det vanskelig for folket å vinne en slik konflikt uten støtte fra noen elitegrupper, selv om det ikke er helt umulig. Det som har skjedd i det amerikanske imperiet er at deler av elitene har graviterte mot den folkelige motstanden, både kapitalister som Elon Musk og Peter Thiel og såkalte high versionists. Denne alliansen er legemliggjort av Donald Trump, som i januar dette året tiltrådte som president for andre gang.
Trump representerer en selvmotsigende samling interesser, noe som betyr at politikken hans også vil være selvmotsigende. 2025 har uansett mer enn antydet at Trump nå har innsett at politikkens kjernebegrep er skillet mellom venn og fiende, han har konkret begynt å angripe sine fienders ressurser. Dette gjelder importen av nye velgere, hvor Trump gjennom ICE og Stephen Miller nå har igangsatt det som virket umulig i første periode. Dette gjelder også motpartens ideologiproduserende og aktivistopprettholdende institusjoner. Trump har angrepet både USAID og de radikaliserte universitetene.
Det er av interesse å merke seg likheten mellom dagens konflikt i imperiet og situasjonen under Peloponneskrigen, hvor begge sider hadde sympatisører i nær sagt hver gresk by. Trump har politisk makt i USA, men opposisjonen har mange tilhengere blant annet i domstoler, medier og enkelte delstater, samt en væpnet fløy i Antifa. Situasjonen er enda mer problematisk i Europa, hvor eurokratiet og flere nasjonale regjeringer står på motpartens side.
Trump og hans allierte har derfor lansert en kampanje mot disse også, blant annet ved å kritisere dem for undertrykkelse og innskrenkninger av ytringsfriheten. Samtidig har de nærmet seg deler av den folkelige motstanden i Europa. En konflikt mellom Trump og eurokratiet har startet, noe som byr på både muligheter og utfordringer for den europeiske høyresiden. Når det gjelder ting som ytringsfrihet og befolkningsutskiftning er Trump en verdifull alliert mot eurokratiet, noe Grønland illustrerer, ikke nødvendigvis geopolitisk. Det optimale forholdet mellom et fremtidig Europa og USA gjenstår å avgjøre.
Våpnene som opposisjonen har brukt så langt har inkludert økt undertrykkelse i EU og den anglosfæriske verden, fortsatt masseinnvandring og en radikalisert domstolsmakt. Eksemplet Mamdani antyder de demografiske forutsetningene for deres fremganger i enkelte storbyer. Drapet på Charlie Kirk og volden mot ICE indikerer også at vi kan forvente mer terror, lik 1960 tallet, men denne gangen med islamovenstre karakter.
Parallelt med konflikten i imperiet finnes konflikten mellom det og BRICS aktører som Russland, Iran, Venezuela og Kina, som vil bli truet og spilt ut mot hverandre etter tur, og potensielt også mot eurokratiet.
Forbundet med dette finnes også en konflikt innenfor MAGA, hvor Trumps utenrikspolitikk kritiseres av blant andre Nick Fuentes. Det gjenstår å se om de ulike interessene bak Trump kan utvikle de samarbeidsformer og kompromisser som kreves for å være et historisk blokk i stedet for utelukkende et samarbeid basert på felles fiender, det gjenstår også å se om deler av det høyt utdannede prekariatet kan bringes inn i blokken eller samarbeidet.
Metapolitikk og metakultur
Metapolitisk har venstresiden lidd flere tilbakeslag i 2025. Dens grep om den offentlige sfæren under woke perioden var ikke organisk, men hvilte på et skjørt fundament i form av medie og debattkontroll. Da denne kontrollen løsnet skjedde en såkalt preferansekaskade, noe som betyr at støtten sank markant. De som ikke hadde våget å opponere fikk så å si mot da de innså at de ikke var alene.
På dette punktet kan vi nevne at Overtonvinduet har flyttet seg når det gjelder innvandring, og at trans ideologi og body positivity har blitt marginalisert. Begrepet remigrasjon eller hjemsendelse spredte seg i løpet av 2025, det samme gjorde det nye befolkningsspørsmålet og temaet synkende fødselstall i Vesten. Sammen med kunstig intelligens har disse to temaene vært sentrale gjennom året. De vil fortsette inn i 2026 og gradvis oversettes til politikk.
2025 har også vært preget av en rekke skandaler som har svekket venstresidens privilegium til å definere problemer. Elon Musk har egenhendig bidratt til å løfte spørsmålet om grooming gjenger i Storbritannia, dette ble fulgt i Sverige av voldtektene i eldreomsorgen, til slutt ble den massive svindelen begått av somaliske individer i USA avdekket. Felles for disse skandalene er at de er forstyrrende og at de i minst to tilfeller involverte store deler av visse etniske diasporagrupper. De har ikke vært individuelle fenomener, men kollektive, inter etniske i ordets egentlige betydning. Fra et spillteoretisk perspektiv er man noe treg hvis man behandler medlemmer av sterkt kollektivistiske grupper som individer, og både briter og amerikanere begynner å innse dette.
Grensen mellom etablerte borgerskapshøyre og den mer genuine høyresiden har fortsatt å brytes ned gjennom 2025. Det er ikke primært det liberale høyreetablissementet som påvirker internett og forlagshøyre, normalt er det motsatt. Begreper og perspektiver fra den genuine høyresiden når det borgerlige høyre, dels i Sverige og Europa, men særlig i USA. Dermed har Nick Land blitt en kjendis, Curtis Yarvin blir intervjuet av Det nye høyres Éléments, Renaud Camus deltar på konferanser, og så videre. Guillaume Faye uttalte for mange år siden at vi nå har monopol på opprørsk tanke, kvaliteten på våre tenkere i dag er åpenbart overlegne motpartens.
Et uttrykk for hvordan sistnevnte er på defensiven er gasslysingen som kunne observeres i sosiale medier mot slutten av året, hvor de har forsøkt å bagatellisere i stedet for å forsvare de siste årenes anti hvite praksis, slik som påstander om at ingen forsøkte å tvinge deg til å be om unnskyldning for å være hvit. Eksempler på hvordan gamle ideer fra dissidenthøyre har spredt seg raskt inn i mer liberale eller borgerlige høyremiljøer i 2025 er Helen Andrews sin The Great Feminization og Jacob Savage sin The Lost Generation.
Det finnes selvsagt en risiko for kooptasjon, hvor mer genuine løsninger erstattes av liberal retorikk, men det metapolitiske momentumet går i motsatt retning.
Delvis relatert til dette finnes de metakulturelle tendensene og strømningene i det kollektive ubevisste, hvor vi blant annet merker det som kalles n*** fatigue, eller tretthet over den amerikanske afro manien. Svart vold mot hvite har blitt belyst og rap sjangeren har blitt presset ned og ut av listene, blant annet erstattet av country. Også bemerkelsesverdig er den kvinnelige dimensjonen. Kvinner har spilt en fremtredende rolle i de folkelige protestene mot plasseringen av asylsøkende menn i ulike britiske lokalsamfunn, kjente kvinner som Nicki Minaj og Sydney Sweeney har også posisjonert seg nærmere Trump og den nye stemningen. Man kan også skjelne et skifte i reklame og film, bort fra den blandingsbesatte IKEA normen.
Når vi ser inn i 2026 finnes det kort sagt gode grunner til optimisme. Ingenting er gitt, og prosessen tar lengre tid enn jeg trodde for et par tiår siden, men den går i riktig retning. Alle har en rolle å spille i de pågående begivenhetene, nøyaktig hvordan avhenger av ens personlige ligning. Noen arbeider innenfor etablerte institusjoner, andre utenfor dem. Noen er aktivister, politikere, mystikere og musikere, andre støtter dem med penger, stemmer og munter oppmuntring.
Uansett er det på vei inn i 2026 verdt å si at det som bygges utelukkende på dag til dag og partipolitikk er sårbart, vi trenger også levende sammenhenger, kultur og teori.
