Dette leserinnlegget av Kasper Støvring er først og fremst skrevet inn i den danske debatten om remigrasjon, der temaet nå diskuteres mer åpent enn på mange år, men utviklingen i Norge gjør teksten særlig relevant også her hjemme. Denne uken tok stortingsrepresentantene Mahmoud Farahmand fra Høyre og Erlend Viborg fra Fremskrittspartiet klar avstand fra begrepet, noe som utløste sterke reaksjoner fra blant annet Norgesdemokratene. Med innlegg fra Dag Øyvind Lauvnes, Øyvind Eikrem og Øystein Steiro Sr. har remigrasjon på nytt blitt et stridsspørsmål i norsk politikk. Mot dette bakteppet gir det danske innlegget et presist og grundig svar på de vanligste innvendingene, og viser hvorfor remigrasjon nå er et sentralt tema i begge land.
Av: Kasper Støvring. Oversatt av Rabulisten.
Remigrasjon kan gjennomføres innenfor rettsstatens rammer med en kombinasjon av økonomiske insentiver, juridiske endringer og politisk vilje. Kasper Støvring imøtegår de mest vanlige innvendingene mot remigrasjon fra Zenia Stampe og Pelle Dragsted til Martin Krasnik.
Remigrasjon er allerede en bredt forgreinet debatt med mange innvendinger og litt færre motsvar. Hittil er det bare enkelte debattanter og politikere fra Dansk Folkeparti som tar til motmæle. For oversiktens skyld presenterer jeg her det jeg mener er de ti viktigste og mest utbredte innvendingene mot remigrasjon, og mine egne svar på dem.
1. Brudd på menneskerettigheter
Innvendingen: Remigrasjon bryter med fundamentale menneskerettigheter og strider mot internasjonale konvensjoner.
Nei, Zenia Stampe, internasjonale konvensjoner er ikke naturlover, de er avtaler mellom nasjoner som kan sies opp eller endres når de hindrer demokratisk selvbestemmelse. Suverene stater har alltid hatt rett til å prioritere nasjonale interesser og samfunnets sammenhengskraft.
Statsborgerskap som er oppnådd på feilaktig grunnlag gjennom bedrag eller villedning kan lovlig fratas. Danmark kan gjennomgå de siste mange års tildelinger og annullere statsborgerskap som er gitt på feil grunnlag. Permanente oppholdstillatelser kan betinges av faktisk kulturell integrasjon.
Konvensjoner som statsløs og statsborgerrettskonvensjonen kan sies opp, eller Danmark kan ta forbehold. Sikkerhet og stabilitet må veie tyngre enn abstrakte internasjonale avtaler når samfunnets eksistens står på spill.
2. Diskriminering og rasisme
Innvendingen: Remigrasjon rammer uforholdsmessig ikke-vestlige innvandrere og minoriteter som allerede er strukturelt undertrykt, det er rasisme i forkledning.
Nei, Mira C. Skadegård, remigrasjon handler om adferd, verdier og kultur, ikke etnisitet eller hudfarge. Det finnes mange dansker med annen etnisk bakgrunn som klarer seg utmerket, flere av dem forsvarer til og med Danmark bedre og modigere enn mange etniske dansker, både på venstre og høyre side. Halime Oguz, Naser Khader og Roya Moore er gode eksempler.
Krav om tilpasning og felles normer er dessuten legitime. Hvis utlendinger, innvandrere og etterkommere, gjentatte ganger viser manglende vilje til integrasjon må samfunnet beskytte seg gjennom systematisk remigrasjon. Det er ikke diskriminering, men en konsekvens av bortvalg av danske normer.
Påstanden om at parallelsamfunn, æresrelaterte forbrytelser og sharia praksiser kan forklares som reaksjoner på dansk rasisme kolliderer med realitetene. Dette er uttrykk for importerte kulturer som aktivt motarbeider integrasjon.
3. Kollektiv avstraffelse
Innvendingen: Remigrasjon straffer hele grupper for enkelte individers handlinger og ikke på grunnlag av individuell adferd, noe som undergraver rettsprinsipper og rettssikkerhet.
Nei, Michala Clante Bendixen, når store grupper gjennom tiår har vist manglende vilje til integrasjon, når for eksempel 40 prosent av danske muslimer mener at Koranen skal danne grunnlag for lovgivningen, da er det ikke lenger et spørsmål om enkeltpersoners adferd, men et mønster.
Remigrasjon er ikke kollektiv avstraffelse, det er en konsekvens av at mange, ikke alle, derfor vurderes individer på rettsstatens grunnlag, aldri burde ha vært her i utgangspunktet. Enhver suveren stat har rett til å avgjøre hvem som får oppholde seg på dens territorium og til å endre lovene når tidligere beslutninger viser seg feilaktige.
Alternativet, å la stå til, vil føre til langt verre former for kollektiv avstraffelse etter hvert som parallelsamfunn og sekterisk vold eskalerer. Den erfaringen kjenner vi fra europeisk historie, så la oss unngå den mens vi ennå kan.
4. Ødelagt integrasjon og mistillit
Innvendingen: Remigrasjon undergraver integrasjon og sosiale bånd og sender et signal om at uansett hvor godt man integrerer seg vil oppholdet alltid være usikkert.
Nei, Peter Grant, integrasjonen har allerede mislyktes for mange. Fire tiår med integrasjonspolitikk har ikke virket, ingen steder. Ingen sammenlignbare land har funnet en effektiv måte å assimilere utlendinger fra Afrika og Stor-Midtøsten.
Remigrasjon er den eneste realistiske løsningen for å gjenopprette sammenhengskraften. De som oppriktig ønsker å bli og som virkelig tilpasser seg, ikke bare lærer språket og får en jobb, men faktisk adopterer dansk kultur og verdier, vil fortsatt ha mulighet til det. Men det krever mer enn språkferdigheter og tilknytning til arbeidsmarkedet.
Det krever assimilasjon inn i dansk kultur, tradisjoner, omgangsformer og grunnleggende forestillinger om rett og galt. Mistilliten som har oppstått skyldes ikke remigrasjonspolitikk, men tiår med mislykket integrasjonspolitikk som har skapt parallelsamfunn og kulturkonflikter.
5. Praktisk og juridisk umulighet
Innvendingen: Mange har ikke noe opprinnelsesland å vende tilbake til og masse remigrasjon vil være juridisk og logistisk svært vanskelig og kostbart å gjennomføre.
Nei, Mohammad Rona, med politisk vilje er det både praktisk og økonomisk mulig. De fleste migranter har et klart opprinnelsesland. Danmark kan tilby økonomiske insentiver, gjerne en million kroner per person, for frivillig hjemreise.
I tillegg kan Danmark betale andre stater for å ta imot egne borgere. Selv med dette beløpet vil utgiftene være spart inn på ti år, når man medregner de årlige offentlige utgiftene knyttet til ikke-vestlige innvandrere.
Den tyske kansleren Friedrich Merz vil sende hundretusener av syrere hjem, om nødvendig med tvang. Hvis Tyskland kan, kan Danmark også. For avviste utlendinger, for eksempel asylmigranter som nekter frivillig retur, kan man etablere lukkede utreisesentre.
Forbud mot remitter, avvikling av støtte til land som nekter å ta imot egne borgere, høye avgifter på halalvarer, forbud mot utenlandsk finansiering av moskeer og avskaffelse av permanente oppholdstillatelser vil gjøre det langt mindre attraktivt å bli.
Juridiske barrierer kan fjernes ved å si opp eller ta forbehold mot problematiske konvensjoner. Praktiske problemer løses når politisk vilje er til stede.
6. Skader Danmarks internasjonale rykte
Innvendingen: Tvungen remigrasjon vil skape internasjonale konflikter og skade statens rykte som rettsstat og demokratisk aktør.
Nei, Christian Bennike, mange land har historisk gjennomført hjemsendelser uten varig omdømmetap. Danmarks utlendingspolitikk ble skandalisert på begynnelsen av 2000 tallet, men få år senere ble den danske modellen kopiert i europeiske land. Det samme vil skje med remigrasjon.
Andre land vil følge etter, presset frem av et enormt folkelig ønske. En ny undersøkelse av 27 europeiske land viser at den politiske eliten er dypt ute av takt med velgernes ønsker om en strammere utlendingspolitikk.
Befolkningens sikkerhet og samfunnets interne stabilitet må alltid veie tyngre enn hvordan andre lands politisk korrekte eliter oppfatter Danmark. Hva hjelper et godt internasjonalt rykte hvis ens eget samfunn er i ferd med å rakne?
7. Økonomiske tap og hjerneflukt
Innvendingen: Hjemsendelser kan føre til tap av arbeidskraft og kompetanse, noe som kan skade økonomien på lang sikt.
Nei, Sofie Holme Andersen, innvandrere fra MENAPT land koster Danmark i gjennomsnitt 74 000 kroner i året, mens dansker bidrar med 22 000 kroner. De økonomiske gevinstene ved remigrasjon er derfor åpenbare og store.
Påstanden om hjerneflukt overser at de fleste ikke-vestlige innvandrere ikke er høyt utdannede spesialister, men tvert imot er overrepresentert i arbeidsløshet og på offentlige ytelser.
Utgiftene til integrasjon og forsørgelse overstiger langt de marginale økonomiske gevinstene. En samlet, trygg og stabil befolkning er viktigere enn enkelte spesialkompetanser. Danmark skal ikke drives som en bedrift, men som et folk.
8. Risiko for sosial uro
Innvendingen: Remigrasjon kan skape protester, splittelse og radikalisering både blant minoriteter og majoritet, med økt risiko for uro og vold.
Nei, Mathias Sindberg og Sebastian Gjerding, uroen skyldes ikke remigrasjon, men at integrasjon og multikulturalisme har mislyktes totalt. Det er fravær av handling som skaper uro. Sverige opplever daglige skyteepisoder, bombeangrep og omfattende gjengkriminalitet. Frankrike og Tyskland har mistet kontrollen i store byområder.
Remigrasjon vil på sikt redusere spenninger og skape mer homogene og stabile samfunn. Det vil gjenopprette tillit og trygghet. Jo lenger man venter, jo verre blir problemene, og jo mer radikale blir midlene. Sikkerhetssjefer og militæreksperter advarer nå mot borgerkriger i Vesten. Det er dét som er det virkelige skråplanet, ikke remigrasjon.
9. Etisk og historisk skråplan
Innvendingen: Mange mener remigrasjon er starten på et skråplan mot etnisk rensing, diskriminering eller mer autoritære tilstander.
Nei, Pelle Dragsted, sammenligninger med etnisk rensing er villedende. Remigrasjon følger den demokratiske prosessen og bør, bortsett fra utvisninger av kriminelle, asylmigranter og personer som har bedratt seg til statsborgerskap, gjennomføres frivillig og med økonomiske insentiver, ikke med tvang. Det er en lovlig prosess innenfor rettsstatens rammer.
Det virkelige skråplanet er å la parallelsamfunn, sharia praksiser og sekterisk vold spre seg. Historien viser at etnisk og religiøs splittelse fører til konflikt og kollaps. Å beskytte sitt eget folk mot dette scenariet er ikke etisk problematisk, det er etisk nødvendig.
10. Undergraving av samfunnet
Innvendingen: Et sosialt fellesskap bør bygges på verdier og lojalitet, ikke på opprinnelse eller religion, og ekskludering på slike grunnlag vil undergrave et åpent samfunn.
Nei, Martin Krasnik, fellesskapet må bygges nettopp på verdier, kultur og tilhørighet, ikke bare abstrakte prinsipper. Men når store grupper gjennom tiår avviser danske verdier og dansk kultur, undergraver de selv fellesskapet.
Det danske fellesskapet er ikke en abstrakt konstruksjon, det er et historisk folk med røtter, språk, tradisjoner og en felles forståelse av rett og galt. Dette kan ikke reduseres til et sett universelle prinsipper som hvem som helst kan tilslutte seg.
Beskyttelse av fellesskapet krever realistiske rammer for hvem som kan inngå i det. Et samfunn uten form og grenser er ikke et samfunn, det er en transittsone.
Konklusjon
Fire tiår med integrasjonspolitikk har mislyktes. Ingen land har funnet en løsning på integrasjon av store grupper fra Afrika og Midtøsten. Problemene vokser bare videre, kriminalitet, parallelsamfunn, kulturkonflikter og offentlige utgifter i milliardklassen.
Remigrasjon er nødvendig, mulig og etisk forsvarlig. Det kan gjennomføres innenfor rettsstatens rammer med økonomiske insentiver, juridiske endringer og politisk vilje.
Alternativet er å fortsette på samme vei, til dansker blir et mindretall i eget land ved slutten av dette århundret, eller til borgerkrigen bryter ut.
Det er dét valget som virkelig vil undergrave det danske fellesskapet.
